motlys.

Jeg trasker rundt i oslogrusen, de samme gatene som da skoene mine var fem numre mindre. Allikevel, flest nye gater. Drivet er et annet nå, jeg vil dit det er liv, lys og en tilværelse langt borte fra blinkende, skrikende skilt og rulletrapper. Men jeg ser ikke opp, smelter bare inn i omgivelsene og flyter ubemerket ut av dem igjen. Som for å si at jeg er her, jeg mener, jeg skal bare hente noe jeg glemte, vi ses senere.

Lenge har jeg villet være med. Stå i bakgrunnen, men like fullt være med. Ikke noe galt med det, altså. Det er bare ikke den jeg er, jeg er ikke den jenta i klassen. Jeg var hun som dirigerte folk på plassene sine mens læreren hentet kaffe, hun som rakk opp hånda og hadde alle de riktige svarene, korrekte eller ei. Blendende som en lyskaster. Irriterende og ubehagelig, men med en viktig funksjon tross alt. Skulle gjerne sagt at jeg nesten har glemt hvem jeg egentlig er, men det ville vært løgn. Er ganske sikker på at jeg fortsatt er den jenta.

Det er bare så mange andre lys som er tent nå, vet ikke hvor min plass er lenger, de skinner så sterkt alle sammen. Lar meg selv støve ned i et hjørne. Det er en plass tross alt, selv om det ikke er der jeg helst vil stå. Har meninger, klart, men tross alt ikke så mye jeg skulle ha sagt. Glad i grunn for å ha en plass.

Sånn føles det nå. På vei til å plasseres et sted der ingen andre gidder å stå. Og de  andre skinner om kapp, helt klare på hvor de hører til. De tar plassen jeg før trodde jeg skulle ta.

Jeg pleide å skinne som en lyskaster. Irriterende og ubehagelig, men med en viktig funksjon tross alt.