uten stjernekikkerten.

Stjernene glitrer over hustakene som omkranser Nørrebroparken, blunker til meg over Jægersborggade og over vaskeriet og Riccos café i Stefansgade før jeg svinger inn i Søllerødgade. Blir møtt av en hel symfoni av dem som henger over bakgården når jeg parkerer sykkelen i sykkelskuret.

Ilden i en peis spiller skyggeteater i et vindu på andre siden av gården.

To biler kræsjer på Nørrebrogade utenfor bruktbutikken rundt hjørnet, sjåførene banner med skingrende stemmer.

Jeg verken ser eller hører stjerner, ild eller bilkræsj.

Hverdagen og the-time-of-my-life-heten i livet mitt har tatt kontroll over alle sanser, sørger for at jeg holder meg våken om natta, serverer kaotiske drømmer og svettetokter på sølvfat. De fordamper fra kroppen i det øyeblikket jeg våkner.

Jeg hørte at månen er på sitt største nå, folk klager over konstant hodepine som en konsekvens. Jeg husker ikke sist jeg så månen.

De snakker om ting som står skrevet i stjernene. Jeg prøvde å tyde stjernene før, prøvde å lære skriftspråket som ville føre meg på rett vei. Jeg lærte det aldri og har som konsekvens blitt en reser til å ta store valg.

Jeg husker ikke når, men jeg tok tøylene i egne hender og satte skylapper på, og stjernene forsvant. Ikke noen vits å lære et språk jeg aldri kommer til å bruke, tenkte jeg.

Kanskje stjernene har stavet navnet til han som går forbi i Ægirsgade på vei fra jobb for meg, men det ser jeg ikke. Jeg har skylapper på og en ro i hjertet som en innsjø under den tjukkeste isen midt i januar. Og det er best sånn.

styrte inn i flammene.

Jeg stod ganske lenge og så på et brennende hus. Selv om det er ganske lenge siden kan jeg noen ganger få følelsen i et lynglimt, eller i lengere tid, som en migrene. Jeg kan kjenne kald asfalt under føttene og knasingen i korsryggen etter  å ha stått for lenge. Tom for tanker, men med frykt for hva som ville skje hvis jeg løftet foten bare en millimeter.

Det er lenge siden. Ganske mange mennesker kan stå ganske lenge og se på et brennende hus. Det kan jeg også.

Jeg ble kald på føttene, fikk vondt i korsryggen, ryggsekken ble for tung.

Jeg begynte å tenke på dem der inne, som kanskje ventet på å bli halt ut av infernoet. Eller noen som hadde kommet meg i forkjøpet, som bar hele verden på skuldrene der inne, men var for utmattet, nærmest kvalt og ikke klarte mer. Ikke et gram, ikke en millimeter. Lurte på alt mulig. Om det kanskje var et parallelt univers der inne; en hemmelig verden uten verkende rygger eller kalde føtter, som du skulle sette motet på prøve for å få adgang til.

Det var bare én ting å gjøre; styrte inn i huset som sakte visnet inni flammene.

Jeg har aldri angret.

Nå spaserer jeg inn i brennende hus med en sandwich i hånden og sovepose under armen når det skal være.

før fremtiden.

Jeg dumper ned på vindusetet på linje 5 som plutselig går til Østerås og ikke Storo.  Det er grønt, grønt, grønt langs skinnene og det er nesten ikke til å tro. De pusser opp de mosegrønne blokkene ved Ammerud, det blir ganske fint.

Jeg er på vei til reketradisjon på Aker Brygge, og om halvannen time kommer jeg til å sitte under en svart paraply med hvite prikker med alle eiendelene mine i fanget. Jeg kommer til å lene meg inn mot pappa og hans venstre side og min høyre kommer til å bli klissvåte og ølen kommer til å bli lite grann utvannet, men det gjør ikke noe.

I kalenderen har jeg skriblet ”lunsjavtale” på fredagen, og på lørdagen står det ”Christina 24 år!” og jeg skal ha prangende sommerkjole på og øl og ronny cola i blodårene. Jeg kommer til å være sliten på søndagsmiddagen, men det gjør ikke noe.

Når vi har danset oss svette nekter jeg å ta taxi selv om du er bursdagsbarn og egentlig burde få lov til å bestemme, og selv om du er kjempefull som vanlig. Så jeg drar deg med til nattbussen etter at vi har kjøpt reiseproviant på Deli Deluca. Du forteller røverhistorier til du sovner med hodet mot skulderen min, og jeg legger armen rundt deg og trekker deg inntil meg. Overlykkelig over å få lov til å sitte sånn, føle at jeg kanskje passer litt på deg og at noen i verden kanskje trenger meg litt før alt forandres. Før fremtiden starter.

Før Hjemme forsvinner litt og min egentlige familie blir mens den selvvalgte flytter, kanskje for godt.

Før det gamle livet mitt på andre siden av Kattegat fornyes og jeg blir en sånn som nesten aldri ser sola, men som blir ringt opp og oppdaget hvis jeg plutselig forsvinner eller ligger og råtner i en bakgård på Vesterbro. Før jeg endelig blir trygg og ufri på en ganske fin måte. Før jeg får pluss på kontoen. Før jeg stuper med hodet først i bassenget og kanskje krasjer, kanskje slår alle rekorder og tillater meg selv å bli svak.