mandag 20. mai 2013

floden.

Mairegnet har druknet sigarettsneiper og smeltet hundelort, syrinene rister av seg vannet og tulipanene tør å puste igjen. Gravemaskinene brøler opplagt ved Runddelen og 5A vralter opp Nørrebrogade etter å ha doblet vekten sin på Nørreport.

Jeg flyter ned elva, men havet kommer aldri.

Snakker litt med Jesus i kloakken, han sier at vann er renere enn champagne og veien er målet og en fugl i hånden er bedre enn ti på taket.

Jeg hadde en fugl i hånden, men den ble sliten i beina og fløy. Jesus.

Himmelen åpner seg igjen, igjen og alle fuglene forsvinner, jeg lurer på hvor de drar for å gjemme seg, og hvor de drar for å dø.

Så tenker jeg at nå flyter vi alle langs elva som en gang var gatene, eller kanskje alle har nådd havet nå og prøver å kave seg opp på land. Jeg har ingenting å holde fast i, ser ikke land gjennom veggen av regn som er overalt og aldri leer seg.

Kunne druknet nå, tenker jeg. Kunne lett etter Jesus i den oversvømte kloakken, bare for å få litt selskap.

Men jeg bygger en flåte. Som om jeg var Heyerdahl eller noe. En flåte som tar meg videre ut mot havet som kanskje aldri kommer. En båt av sommerkjoler og konsertbilletter, sangtekster og pikniker i skogen og på stuegulvet. Og mitt livs beste kyss som jeg ikke har fått ennå.

fredag 10. mai 2013

kanskje.


Kanskje hvis jeg senker skuldrene et hakk eller to.

Kanskje hvis jeg tenker på hvor viktig det er å stå på egne ben uten å tråkke andre på tærne.

Kanskje hvis jeg later som om vi har delt den gigantiske dyna di i tretti år og ikke kjent hverandre bare en trehundredel av den tiden.

Kanskje hvis jeg følger rådet ditt og lar være å analysere alt hele tiden.

Kanskje hvis jeg lar hjertet hvile en stund i stedet for å piske det i gang så det svir hele tiden.

Kanskje jeg kan la være å eksplodere for en gangs skyld.

mandag 6. mai 2013

fri till slut.


Knoppene eksploderer, hjertet eksploderer, og jeg eksploderer i latter for fjerde gang på én og samme kveld.

Jeg låser døra bak meg for tredje gang den dagen, tråkker i gang sykkelen, og med vind i håret og en tornado i ørene blandet med Håkans nyeste kjenner jeg for første gang at jeg orker.

Orker å la fine venner tåle selskapet mitt for fjerde, femte, sjette gang den uka. Orker å vanne blomstene hver morgen, orker å dra fra jobb til intervju til cafébesøk til date, helst hver dag.

Orker for første gang i mitt liv å være ung.

Det tog så lång tid att bli ung.

Og når sommerfuglene i magen blir til en torne som presser mot hjertet fordi jeg har lurt meg selv igjen, eller kanskje ikke, og Zuluskiltet ved Louises bro speiler seg nervøst i søerne og lårene svir etter å ha hjulpet meg videre på rømmen i flere måneder løper jeg enda fortere.

Jeg lar tornen presse på, fordi jeg orker. Orker fortsatt å rømme fra eller banke livskiten ut av demoner og djevler. For hvis jeg stopper kommer de etter meg, dytter meg uti søerne, lar meg drukne i reflektert neon, befrir meg fra latterkramper og tømmermenn og serenader midt på natta.

Og det går jo ikke, nå som jeg endelig er ung.