chasing visions of our futures.

Det er sjette gang jeg våkner i dette rommet, 11m2 mellom de fire hjørnene. Lyden av vann som treffer grå fliser på badet, kaffetrakteren som freser når en tom kanne blir satt på plass igjen. God morgen, og det står kaffe på benken.

Åpne dører og jeg sitter alltid som sekk poteter i senga med mac’en foran meg, og jeg ville kikket opp og smilt til deg hver gang du gikk forbi hvis jeg ikke tenkte at det var manisk og litt creepy.

Du tar meg under din vinge, med ut på eventyr, og jeg tar meg selv i å ønske at du krøllet meg sammen til en papirball og kastet meg på søppeldynga der jeg hører hjemme i stedet for.

Kanskje dette nye stedet jeg bor en dag blir mitt hjem. Kanskje jeg tar meg sammen, glemmer hvor teit jeg er og aksepterer at det er vårt hjem og ikke ditt. Kanskje jeg en dag slutter å ha hjemlengsel til et sted som ikke finnes. Men ikke ennå.

jordskred.

Det er fredag, bomben har falt om at du nylig er blitt singel. Han som alltid var i meldingene på mobilen din og ventet på deg i senga di etter byturene våre og til slutt gjorde leiligheten din til leiligheten deres. Han er borte nå og alt er hans skyld og det skal vi feire. Eller noe.

Det står cola og Captain Morgan på bordet, halvtomme vinflasker og fulle vinglass. Du forteller om store, viktige oppgaver på jobben og at det skremmer deg ufattelig at sjefen din har så stor tiltro til deg, du har større makt enn Obama og Castro sammenlagt, hvis det er mulig. Så presser Thomas Holms Nitten seg ut av iPhone-høyttalerne, og du spretter opp og drar den ene etter den andre med ut på stuegulvet, som er dansegulv for anledningen.

Plutselig står vi på badet ditt, du og jeg, og den 182 cm lange kroppen din huker seg ned som et spørsmålstegn så haka di hviler på skulderen min. Kroppen din blir til et jordskred, og jeg må holde oss begge fast i meg. Så smulder du helt opp, faller fra hverandre. Kroppen lander på senga, hodet og føttene nede på gulvet. En demning har bristet og i en elv av tårer og vinen og colaen og Captain Morgan’en du drakk for en time siden havner i en rød plasikkbolle. Du vrenger ham ut av deg, all ondskapen et menneske kan gjøre mot et menneske det elsker. Og jordskredet stopper ikke. Du har falt utfor en klippe og du lander aldri. Verken død eller levende. Tør ikke legge hodet på puta, det vil bety døden. Det vil bety at du våkner i morgen og oppdager at han ikke er der. Igjen.

Jeg blir desperat. Vil lappe sammen demningen, stoppe flommen, hindre deg i å drukne. Men du er et stort, åpent sår, og all verdens bandasje kan ikke forbinde det. Så jeg tar boka på nattbordet ditt, A Casual Vacancy, og prøver å rette oppmerksomheten din mot min stotrende engelsk og Lucy, tror jeg det var, og to andre, som er midt i et drama. Og etter en evighet, når halsen min er full av sand og jeg er redd jeg ikke klarer å lese et eneste ord til, heiser du kroppen din opp og legger hodet ned på puta. Og jeg hviskeleser enda en side til jeg er sikker på at du sover, og legger meg bak deg og du tar tak i hånda mi i søvne. Og om seks timer kommer du til å våkne og hjertet ditt vil bli knust enda en gang fordi det hånda mi og ikke hans som ligger sammenkrøllet i din.