lovløs.

Man får ikke lov til å være god. Hadia Tajik sa på P3morgen i dag at man gidder vel ikke å være venner med de som vil bli ministre og direktører når de er tolv. Kvalme klyser.

Men den følelsen. Ikke av å ville bli keiser eller konge, men av å være god. Den er ubetalelig. Jeg skulle jobbet gratis bare jeg fikk lov til å være god.

Å glede seg til mandagen kommer. Til å gomle seg gjennom en stripe danske replikker som blir en symfoni på syngende norsk i løpet av seks timer. Å ha et eget kontor og folk som stikker hodet inn en gang i blant og spør hvordan det går. Å styre showet selv, for da blir det best.

Og det beste, det aller beste, er når bevisene legges frem. Når du får makkerens oversettelse foran deg og skal trykke deg videre, replikk for replikk, men du drukner i anmerkninger før du er fem minutter inne i filmen. Da kjenner du det. At du er den beste. Og hvordan skal du fortelle henne at det ikke klinger. At en norsk leser vil snuble i ”så”’er og ”også”’er som ikke hører hjemme i setningen i det hele tatt. Hvordan sier man det. At dette kunne jeg gjort bedre, opp med hendene, penga eller livet.

Det er dødsdigg å være god. Kanskje til og med best. Selv om det ikke er lov.

what's so easy in the evening by the morning's such a drag.

Jeg ville ha skrevet en levende tekst. Enkel. Ironisk. En som fanget essensen av livet. Av det å være ung og fattig og føle altfor mye hele tiden.

Men Conor Oberst gjør det så himla mye bedre.

før tråden ryker.

Noen ganger føles det som om tråden snart kommer til å ryke. Som om det bare er et spørsmål om tid før alt går til helvete. Uten at jeg egentlig kan definere hva ”alt” er eller hva det ville innebære hvis alt gikk til helvete. Så jeg prøver å tenke på de bra tingene, gjøre det fint for å holde helvete på en armlengdes avstand.

Roser i vinduet.
Sove en ekstra time bare fordi jeg kan.
Kaféavtale med fine venner som man ikke har sett på det som føles som en evighet.
Si til meg selv at det er okei å dra hjem og vrenge av seg de søkkvåte klærne og ta på seg pysjbuksa selv om klokka bare er halv to og jeg burde dratt på lesesal.
Bruke de aller siste telysene.

Gaute M. Sortlands Du er her igjen og alt er forandra.
Kjøpe to øl i butikken selv om man ifølge sosiale normer ikke skal drikke alene.
Filmer med yndlingsskuespillerne dine som du har ventet på en evighet, så er den faktisk dødsbra. Som The Perks of being a Wallflower.
Å glede seg til man kan kjøpe sin helt egen mørkeblå sofa og henge opp nye fine trykk og plakater man har fått til jul og bursdag.

The original grumpy cat.

Å huske at det blir verre før det blir bedre.

Å vite at om en uke er jeg i London!

Å huske at det ordner seg til slutt.

glør.

Jeg vet du har prøvd å kamuflere det, forføringsforsøket, men jeg har gjennomskuet deg for lengst. Du sier vi hører sammen. Tar meg i hånden og peker på alt det fine som finnes her for meg, at det ville ikke bare oss to. At det er et helt liv her som venter på meg.

Du gir meg gratis øl (hallo, hvordan kunne jeg unngå å gjennomskue deg der?) og skubber meg ut døra og inn på det som ville vært min yndlingspub. Lar meg sitte på fanget til nordlandsprinser i taxi. Hvisker i øret hans at han skal varme opp gryterett til meg selv om klokka er fire om morgenen og Holmenkollen lyser i horisonten utenfor vinduet. Brenner hånda mi med sigaretter så jeg ikke skal tvile et sekund på at det er sant når jeg våkner neste morgen. Blir sjalu og sletter telefonnummeret mitt fra hukommelsen min og lurer meg til å legge igjen det gamle telefonnummeret mitt skriblet med IKEA-blyant på en krøllete Netto-kvittering på nattbordet og snike meg ut i soloppgangen. Du blunker og tar følge med meg på linje 5 Vestli hele veien til Stovner.

Vi er på fest med verdens beste venner og du skubber meg i retning bekjente som jeg snart skal forlate, som sier jeg er gal som legger dette bak meg. Legger oss bak meg. De sier det er et liv som venter på meg her, en hel bransje som mangler meg, som trenger meg så sårt. Mennesker som forstår alt jeg sier uten så mye som å løfte et øyenbryn. Som godtar meg som jeg er. Elsker meg. Som du også gjør.

Men jeg har gjennomskuet deg, Oslo. Jeg setter pris på innsatsen, det gjør jeg virkelig. Og jeg må innrømme at jeg har kjent et streif av noe som minner om kjærlighet disse ukene. Men sannheten er at jeg ved å bli ville slå meg til ro med tryggheten som en gammel flamme gir. Følelsen av å bli sett, satt på en pidestal. Men jeg er ikke den samme som jeg var, og et elsk/hat forhold er mer enn jeg kan bære. Det ville kvele meg, sakte men sikkert. Jeg lover.

Så please, Oslo, la meg være. La oss ikke vente å se. Jeg vil ikke la meg lure.

feels as if i'm sensing you through a lens.

 

2012 er et ferdigskrevet kapittel (og livet mitt er en bok i x antall bind). På mobilen min har jeg bilder av ting som ikke popper opp i hodet mitt når jeg tenker på året som gikk, men som gjør litt vondt å se på allikevel fordi jeg ikke kan tro at alle disse fine tingene ikke føles viktigst.

 

Utflukt til Dyrehaven med fine, fine venner. Lykkelige morgener i en ikke så fremmed seng i et ikke så fremmed rom. Regn og atter regn i Oslo. Besøk av Johanne hele veien fra Danmark. Blåbærtur med familien. Nasjonalgalleriet. Harrytur. Aker Brygge og takterrasse over Oslo. Luksusfrokost bare fordi gode venner vet at det trengs noen ganger når det gjør skikkelig vondt i sjelen. Min første TV. Fester med venner jeg nesten ikke kjenner. Turer. Feltarbeid. Besøk av Anna. Verdensrekord i kanelbollebaking. Uforglemmelig tur til Berlin. Buzz Aldrin. Høst. Istanbul og 30-manns sovesal.

Så underlig hvor tilfeldig det er hva man husker.