det kommer aldrig va över för mig.

Det er ganger hvor ikke engang blendende morgensol gir en lyst til å vrenge dyna av seg og si hei, onsdag. Onsdag nummer 1308 i mitt liv.

Det er ganger hvor man tenker at det aldri blir bra. Snøen forsvinner aldri, blomstene dør, vi kommer aldri til å drikke sprudlevin på Sönder Boulevard igjen.

Det er ganger hvor man tenker at denne fredagsbaren ville vært så mye hyggeligere, så mye mindre awkward hvis jeg ikke var her, og hvorfor ble jeg ikke bare i sengen som planlagt. Hvorfor måtte frosten nøye seg med å tygge  meg inn til beinet, kunne den ikke bare ha gjort oss alle en tjeneste og spist rubb og stubb?

Det er ganger hvor jeg innser at det aldri kan bli perfekt. At det kommer til å bli meg og han der nørden til slutt, han som er langt fra høy nok og som verken venner eller familie kommer til å like. Men som alltid kommer til å ha varme hender og få frem det beste i meg. Motherfucker.

Det er ganger hvor jeg må innse at de blomstene overlevde snøstormen allikevel og er like gule og fine. At det kanskje kommer en sommer langt om lenge og at neste onsdag kan bli den beste i mitt liv. At en sånn nørd kanskje ikke er det verste i verden. At jeg kanskje må slutte å tenke på busser og broer på den måten og innfinne meg med at man ikke kan se lys uten å ha opplevd stummende mørke.

At det kommer aldrig va över för mig, på godt og ondt. Takk(?), Håkan. Du har reddet meg igjen.