frihet i et fengsel.

En dame sitter ved siden av meg på S-toget, hun har foldede hender som lukter appelsin. Lubne hender med hvit størknet appelsinsaft i grøftene mellom de glinsende skjellene på håndbaken. Jeg merker at det brenner innvendig. Over henne som ikke vasker hendene, over henne som spiser appelsiner allerede i oktober. Over henne som okkuperer vindusplassen mens jeg må stirre på størknet appelsinsaft på hender som ligner sprukken asfalt i april.

Jeg får øyenkontakt med en forretningsmann og ergrer meg over at den nøttebrune, rustikke kofferten hans ikke matcher de blågrå skinnskoene. Han smiler til meg.

Tv’en står på lydløs og et utbrettet Politiken dekker halve senga. Telefonen vibrerer, noen spør meg om en oppskrift. Jeg svarer. Jeg leser om et polsk firma som har holdt arbeidsulykker skjult, mobilen brummer og noen på Facebook spør hvordan det gikk med den artikkelen. Jeg blar om til neste side, mobilen durer under foten min og noen spør meg om det passer å ses på onsdag.

Naboen synger og smeller med skapdører på andre siden av gipsveggen, jeg vet og de vet at jeg snart skal høre dem ha sex.

Jeg skrur opp lyden på tv’en. Noen har snart oppklart et drap. Jeg vet ikke hvem som er død, men snart vet jeg hvem morderen er.

Mobilen hvisker at jeg skal huske å løse ekstraoppgaven vi skal diskutere om ti timer.

Så mange fengsler vi frivillig vandrer inn og ut av hver dag. Som surrer tanker inn i piggtråd, forhindrer at de vokser seg store. Demmer opp bekker av harmoni, lar aldri demonene drukne. Driver oss til å slå hodet mot muren, bite i lenker, spise løgner og kaste opp halvsannheter.

Så heldige vi er. Hvem vet hva som venter utenfor murene.

lyden av oktober.

  Oktober. Regndråper klamrer seg fast til takrenner og rekkverk, prøver å redde seg selv fra en sikker død. 5A brummer ned Amagerbrogade, lokker fotgjengere inn i en lummer jungel. Blødende blader haler seg over gjerdet, vil snart bli flådd av greinene og jevnet med jorden.

Jeg vil aller helst synge Alle fugler små de er a cappella på vei til nachspiel. Verden driter i det.

Kan man savne noe som ikke har vært? En sommer som aldri kom. Ha hjertesorg uten at hjerter er blitt knust? En fin en med brede skuldre som kan bli din, men som aldri skal bli det.

Håpet smelter fortere enn snø under et regnskyll i november. Ventetiden er lang når man venter på lykken.

Men fremtiden er lys bak dryppende vinduskarmer og under tepper som holder rundt en til en annen tar over. Her danner legoklosser av forventning en verden som en dag skal bli virkelig.

glimt.

i.                Jeg bor på toppen av verden. I toppetasjen, i hvert fall. Søttito trappetrinn skiller et trygge rommet med en altfor myk seng til låns og alt det nye. Frederiksbergmørket eksploderer rundt meg, sluker meg, men det gjør ikke noe. Jeg skal et sted, venter på at noe skal skje mens livet starter.

Jeg jubler innvendig og blodet bruser når jeg sykler over broer mens sola lister seg opp langs husveggene til den skuer ut over København mellom spirene.

Jeg har øl i årene og blomsterkjole på. Vet ikke at jeg snart skal bryte ned alle grenser og uten å gjøre motstand la den fineste og høyeste fyren kapre hjertet mitt.

Vet ennå ikke at det beste og det verste alltid går hånd i hånd.

ii.              Høstløvet knuser under sykkelhjulene, men jeg registrerer det ikke. Tankene er et annet sted. De sitter fast i dilemmaer og usynlige huskelister, leter etter personer som ikke er der lenger.

Jeg er en løve i et glassmonter, som prøver å fokusere på byttet som noen har drept for meg. Ikke på barna som peker med drops i munnen og varme foreldrehender som luner deres små labber.

Graver nesa ned i et skjerf som lukter som en annen. En som er helt feil for meg på papiret, som smaker og lukter annerledes enn han andre. Jeg lurer på om det er nå de mener at annerledes er bra, for det føles litt sånn, men det kan være en misforståelse. Kanskje det bare er en misforståelse.

Jeg har ikke øl, men kaffe og cocktails i blodet. Vender tilbake til glassburet før alle andre, trøster meg selv med at jeg alltid har vært flink pike. Klyper meg selv i armen, må huske  at jeg lever drømmen. Prøver å minne meg selv på hva drømmen var igjen.