søndag 30. september 2012

det tatoverte hjerte.

  I positiv journalistikk sier man at det skal tre positiver til for å oppheve en negativ. Dr. Phil sier at det skal tre ”glad i deg” til for å oppheve en ”jeg hater deg.” 

Jeg har talt hvert usynlige blåmerke andre har påført meg, hvert skrubbsår på hender og knær. Alle gangene jeg har ventet på tre ”jeg er glad i deg.”

Jeg er blitt mer og mer sikker på hvem som skal skjæres vekk. Det kommer aldri et ”jeg er glad i deg.” Orker ikke å vente for alltid.  Jeg er voksen nok nå til å tenke stakkars deg i stedet for stakkars meg.

Høstvinden blåser gjennom ullgenseren, river meg i fillebiter. Sola tvinger øyelokkene sammen. Jeg er blind og døv. Da ser jeg det klart. De tre ordene tatovert på hjertet, som blodet har sunget i loop på sin evinnelige ferd. Til lungene, til tærne, til mine verkende skuldre. Jeg hater deg.

De tre ordene som er så lette å tro på, som kun vanskelig og smertefuld viskes ut.

Jeg hyler ned i puta mens høsten stormer inn gjennom et utett vindu. Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg. Til jeg blir stum.

hvordan få det bra.

Kast helfigurspeilet neste gang søppelbilen kommer.
Ikke les skjønnhetsblader.
Ikke hør lydopptak av din egen stemme.
Skjær vekk venner som får en til å føle seg dårlig, som en brun flekk på et knallgrønt eple.
Bli hjemme hvis du absolutt ikke vil på den festen - du går ikke glipp av noe.
Drikke vin midt i uka hvis du vil det.
Sett en blomst i vinduet.
Legg deg nydusjet i ren seng.


søndag 23. september 2012

jeg vil bo der de stjeler sykler om natten.


Det er lørdag kveld og vi har spist kanelboller i senga, sett norsk humor på dansk TV og snakket om gamle dager. Du snakker om at fryseren din lukter lik, du kjenner den godt, for du har jobbet på Rikshospitalet, og jeg skubber deg diskret ut døra, ut i det brølende amagermørket.

Du ringer to minutter senere, men du er en annen. Stemmen din har ingen sjel. De har stjålet sykkelen min. Jeg tramper ned trappa i gummistøvler, og du har krympet til ei lita jente. Du bare peker, sier du hadde låst den fast. Det var en stor lås. Du sjekket to ganger. Den var låst.

Hva vil han si, han solbrune som er på et annet kontinent og som har kjøpt hver del og skrudd den sammen fra bunnen? Som malte hjulene grønne og sa du måtte passe godt på den? De sa det, danskene også. Det er en fin sykkel, det der. Den er et lett bytte for tyver, du må passe godt på den. Og det gjorde du, omhyggelig og naïvt.

Det er typisk, sier du. Du har sett dem overalt i de siste, de ekle menneskene. De som bare vil andre vondt. Som tar og aldri gir, uten dårlig samvittighet. Som knuser andres glede og aldri feier opp etter seg.

Har du sett The Secret, spør du. Det har jeg, men du forteller meg allikevel at tanker styrer utfallet av ens handlinger, så positive tanker er den sikre veien til lykke. Man skal bare tenke at man får drømmejobben, så får man drømmejobben. Og i det siste har du tenkt at du ikke skal være godtroende, de kommer til å stjele den dyrebare sykkelen din. Og nå har du beviset på at The Secret er for real. Ingen diskusjon.

Du ser ikke stjernene som blunker trøstende til deg, kjenner ikke hvisken fra byen som sier at det går bra. Det er ikke din skyld.

Det er ikke din skyld. Det finnes ingen stor hemmelighet, og universet er ikke imot deg. Noen så en fin, dyr sykkel og sagde den brutalt løs på åpen gate når alle blikk var vendt mot TV-skjermen og hendene nedgravd i godteriskåla.

Jeg skulle ønske du turde å tro på at de ikke er hele universet.

Jeg må tro på det. Må tro på tilfeldighetene og enkeltmennesket. På at ikke hver hjerteskjærende nedtur er del av en stor plan eller en straff fra usynlige krefter mektigere enn meg selv.  For å unngå en heksejakt hvor jeg står øverst på lista og min egen skygge står bak. For å vite hvem jeg skal angripe og hvem jeg skal tilgi. Og fordi jeg aller helst vil bo der hvor de stjeler sykler om natten.

torsdag 20. september 2012

til Anna, for lenge siden.

Du kan trygt kollapse nå
la kroppen knekkes i to eller tre
la håret krølles i salte tårer
som remser av løvetannstilker

grine maskaraelver så
lange og brede som Glomma
jeg vrir bare opp genseren
ingen problem

begrave ansiktet i hender
tilsølte av jord og med
skitt under neglene

du har lov til å være sint.

bare sørg for å være så sinna at
det bikker over for deg
gråte deg helt tørr

så du kan være tom og ren igjen
med et lite arr på kneet

fredag 7. september 2012

i spindelvevet.


Jeg sier hei til ryggen din, og ekkoet fra døra di som lukkes slår hull i veggene. Jeg ser et debattprogram på DR2, og du kaller på meg og peker på fryserdøra som har stått åpen hele natta. Min feil. Du ber meg  luke ut de vasne posene som skal kastes. Viser meg hvordan man lukker døra ordentlig. Den skal visst helt inntil, hvem kunne ane det.

Mine to glass og fire tallerkener får stå i matskapet mitt. De får ikke plass i samlingen din.

Jeg kommer hjem, er fortvilet. Hva gjør jeg når den beste personen forsvinner i et halvt år? Hvordan forventer de at jeg skal kunne måle meg med dem på et fremmedspråk?

Jeg kan hverken tyne et ”huff” eller ”stakkar” ut av deg.  Kanskje det er meningen, sier du. Kanskje du bare skal godta det og ta det som en utfordring. Jeg er et barn som har fått buksevann, som har skrubbsår i ansiktet etter å ha fått det gnidd ned i snøen. Kanskje det var din feil, sier du. Kanskje du sa noe som provoserte dem.

2002. Alt er sort og jeg bruker all min energi på å fordype meg i mørket og klarer såvidt det er å overbevise meg selv om at det ikke kommer til å være sånn for alltid. De kommer til å lære å holde på hemmeligheter. De kommer til å snakke til deg som en likeverdig. De kommer ikke til å vende deg ryggen.

Jeg hadde rett. Helt til februar i år. Men denne gangen fokuserer jeg på lyset. På  cappuccinobarter, på ord som kiler i munnen, på lun og kurrende høstmusikk. Jeg vender mørket ryggen og vet at jeg en dag vil bli fri fra deg.

søndag 2. september 2012

i år blir jeg verdensmester.


I år blir jeg verdensmester. De sier det er ensomt på toppen, og jeg trodde det var fordi alle var misunnelige eller fordi man var en irriterende bedreviter. Men det er feil. Det er fordi folk bryter løfter, fordi man ikke orker flere svik og skuffelser. Fordi folk har andre planer, de har bedre å gjøre, de har tross alt et liv. Mens du venter på at det skal bli sengetid glemmer de tiden og håper på å skvise inn fire timer søvn før sirkuset starter igjen. De er for slitne til å savne en, de får for mange meldinger på Facebook og på mobilen til å makte å være nysgjerrig på hvordan du har det. Og litt stolthet har man jo.

I år blir jeg verdensmester. Jeg skal verken vente på sengetid eller SMS’er som aldri kommer. Jeg skal fordype meg i danske kommasettingsregler og journalistisk setningsoppbygging til hjernen ikke tåler mer. Jeg skal lese Politiken fra A til Å hver dag. Jeg skal ha mørkere ringer under øynene enn noen annen i hele København. Jeg skal glemme å se på klokka, glemme å sjekke om noen har prøvd å få fatt i meg. Jeg har jo tross alt bedre å gjøre enn å svare telefonen.

I år blir jeg verdensmester, vennligst legg igjen en beskjed.