lørdag 29. august 2015

begynnelsen på slutten.

Jeg husker ikke helt når det skjedde. Det var et umerkelig skifte, som når man snurrer rundt på et svett dansegulv med en fremmed og tenker at ting aldri har vært så glitrende og riktige som nå, og plutselig er klokka fem og spottene i taket tennes og alle venner har gått hjem. Friheten ved å bo i et annet land, følelsen av å eie verden og at jeg kunne være akkurat hvem og hvordan jeg ville, har blitt til et fengsel.

Det er sju år og en dag siden mamma og jeg tok båten til Frederikshavn og toget videre til Aalborg med fullstappede kofferter og hjerter som banket litt fortere enn vanlig. Mamma snakker fortsatt om ansiktsuttrykket jeg hadde da vi klatret ned  i kjelleren som skulle bli mitt første hjem hjemmefra. Med edderkopper i hver krok og utsikt opp til naboens knær. Hun vet hvordan knuste håp ser ut.

Men jeg kom meg opp av kjelleren og fant min plass i verden, sånn ca. Jeg har syklet over broer ved soloppgang med jublende hjerte, jeg har knust fordommer og vært journaliststudent på dansk, klina i vinduer og på oppvaskbenker og fått så mye kjærlighet av fine mennesker fordi jeg er akkurat den jeg er. Jeg har vært den beste utgaven av meg selv. Jeg har vært tilnærmet lykkelig og eid det.

Man kan ha det veldig gøy når man føler seg utrygg. Når man føler seg tvunget ut av leiligheten av angst for å være i veien, når man aldri føler at man får være i fred. Når man uansett aldri føler ro. Da er det lett å si ja til alt som tar en bort fra det vanskelige, som får en til å glemme at man ikke har et riktig hjem og som gir en følelse av å høre til. Det oppstår mange sterke bånd og gode historier når man tvinges til å bli en ja-person selv om hvert atom i kroppen skriker nei.

Det er grenser for hvor lenge man orker å la seg selv tvinge til å si ja, særlig når man blir så utrolig sliten av å være engstelig i år etter år. Engstelig for at man aldri skal få et eget hjem og få skrive reglene selv. Når man nå har vært så flink og gjort sånt man aldri trodde man ville tørre, vært bedre enn man turte tro at man kunne være. Skal man ikke da endelig få lov til å ta en pustepause, få litt fotfeste så man orker å være flink igjen?

Ja, for nå som alt føles feil og ingenting motiverer og jeg ikke lenger har noen som tvinger meg med på eventyr, hvordan skal jeg da fortsette å være den der bra utgaven av meg selv? Når ingen lenger er der for å slenge en redningsvest min vei er det vanskelig å holde hodet over overflaten. Jeg drukner.

Friheten ved å være fri fra forpliktelser og forventninger har for lengst begynt å føles som et fengsel. Når man aldri har et sted man skal være eller et mål man skal nå, er det lett å gå fra å føle seg fri til å føle seg fortapt. Og når man har flyttet atter en gang  og føler seg som en gjest dette stedet også tyder det på at det noe som rett og slett ikke fungerer. Jeg lærte the hard way i sommer at man skal stole på signalene kroppen sender, for den er faktisk ofte klokere enn hodet på hva man tåler og orker. Jeg velger å tro at man ikke skal føle angst over å gå på toalettet eller hente et glass vann. Ikke etter sju år og elleve forsøk.


Jeg velger å sette streken her. Nå vil jeg høre på kroppen, la meg selv få fotfeste, slutte å kave. For jeg husker ikke lenger hva det er jeg svømmer mot. Jeg husker ikke sist hjertet mitt jublet, sist jeg syntes verden glitret. Noen slo på spottene midt i festen og alle forsvant, men jeg fant aldri veien ut. Og nå er jeg jævlig sliten av å danse. Jeg vil hjem.

tirsdag 12. mai 2015

kapitulasjon.

Det er søndag og vi har tilbragt 41 timer sammen. 41 timer og håret mitt er fett og huden babymyk etter at hendene dine har saumfart området minst tusen ganger. Tommelen din baner vei langs overarmen min, stryker forsiktig over de tre små blåmerkene ved albuen. De jeg fikk da vi klemte oss inn i den lille dusjen og de kalde flisene farget alle ledd og knokler blålilla. Jeg fniser og du møter blikket mitt med smilende øyne som også vet. 41 timer og vi ligger fortsatt i samme prikkete pastellaken og kartlegger og erobrer hverandre.

Jeg famler etter mobilen på nattbordet bak meg, vil se bildet jeg tok i går, vise deg hvordan det ble. Det jeg tok da du satt på gresset omringet av ost og surdeigsbrød og iskaffe, før maisola forsvant mellom trærne og jeg måtte låse armene mine rundt overkroppen din og grave ansiktet mitt ned i nakkegropa di for å få skjelvingen under kontroll. På bildet myser du mot meg bak firkantede briller med bena utstrakt foran deg som en femåring i sandkassa. Jeg ler mot deg fra puta mi og du drar til deg hele dyna som straff. Jeg blar videre i albumet og ser bildet du tok av meg der jeg ser opp på deg med de samme firkantede brillene. Gliser.

En kampestein faller ned på brystet mitt og skal ikke forsvinne på mange dager, uker, måneder.

Du har sagt at hvem som helst kan få psykoser, som regel utløst av et traume. At et brudd, en fødsel, et dødsfall kan slå på en bryter i hjernen som forandrer virkeligheten ens for alltid.  Du som alltid forstår akkurat hva jeg mener selv om jeg går blindveier og omveier i forklaringene mine må skjønne dette: jeg vet nå hvordan det føles. Når det klikker for en. Når ens verden blir snudd på hodet og hjertet kjennes som en klut som langsomt vris opp til den bare er en stram, hard klump. Når alle tanker sender sviende støt ned i brystet uten mulighet for omlegging eller kanalisering til andre organer. Alltid må det stakkars hjertet lide, den stramt oppvridde kluten.


Jeg vil så gjerne si at jeg kom meg opp, at jeg lempet bort kampesteinen, reiste meg og fortsatte mot uendeligheten med hevet hode. Men du må forstå en ting: du er mitt traume. Uten å ha gjort noe annet enn å holde løftet om å stå i ankomsthallen når flyet mitt lander, si akkurat det jeg ikke visste at jeg trengte å høre og stryke huden min fløyelsmyk, har du visket ut alle oppfattelser om hvordan fremtiden kommer til å se ut. Du har malt over rutinene mine og bombet hele forsvaret mitt. Collateral damage. Du må forstå at jeg ikke bare kan reise meg uten videre, og at en kampestein setter spor større enn blåmerker på albuen. At det kommer til å svi ganske lenge. Håper det er greit.

lørdag 3. januar 2015

minus.

I Københavns gater blinker gatelyktene fortsatt i svarte sølepytter. Flagget på sjømannskirken er ennå ikke blåst i fillebiter. På Amager står det fortsatt en rød norsk miniordbok på en svevehylle, som graffiti som vanskelig vaskes vekk. I et annet hjørne av bydelen lander konvolutter med navnet mitt på i en annens postkasse, i en kjeller på Vesterbro står kasser med bøker og innrammede fotografier standhaftig side om side som gamle venner. Lenger ned i gata venter en forsømt kontorstol på bedre tider, og på Nørrebro holdes treningskortet mitt varmt av en flittigere bruker. 


Jeg er ikke der, men jeg er ikke forsvunnet. Åstedet har mine fingeravtrykk over det hele. København, takk for at du lot deg skrive opp på lista over de som tålmodig venter på at jeg skal bestemme meg for at det skal være oss for evig og alltid. Kanskje det blir oss. Kanskje det blir oss.

søndag 21. desember 2014

En ny avstikker

Jeg har lovet meg selv at du ikke skal få det siste ordet, derfor får du det første, bare så jeg er sikker. Og du skal vite at det ikke er av smerte, men fordi det helt til det siste var ditt valg at sirkelen ikke skulle sluttes og at vår historie ikke skulle bli en av de man finner i eventyrene og Hollywood-filmene. Like greit.

Lenge har jeg tråkket gjennom de samme gatene som da du var litt min. De baner samme veier som minner som har gravd motorveier i hjernen min, lett gjenkjennelige mønstre. Kjærkomment for meg som kommer et annet sted fra og hver dag er blanke ark, hvert halvår en ny adresse. Tanken på deg var gjerdet jeg kunne klamre meg fast til når trailere suste forbi.

De sier at for å få dagene til å virke lengre, skal man gjøre noe nytt hver dag. Bygge avstikkere til de trygge motorveiene, ukjente ruter som skaper nye minner og opplevelser. Det har jeg gjort, jeg har forsøkt å ta tilbake gatene som brøler navnet ditt høyere og høyere for hvert skritt jeg tar. Bygningen din har blitt et navigasjonsmerke på vei til Ingolfs Kaffebar. Det hjørnet der vi stod den gangen og jeg tøyset bort alt du sa fordi jeg visste at det fine ville være over så snart vi gikk hver vår vei, er bare en tom flekk på vei til Alt Mulig Gøy og Grunnen til at Jeg Flyttet Hit. Kafeen der du lærte meg dykkertegnet for OK trés bien er ikke lenger vår, der er du bare en på lista nå. Bare parfymen din vil jeg for alltid forbinde med deg. I hvert fall til jeg møter noen som bærer den bedre.

Kanskje du visste det og ikke kunne bære tanken på det, at alt det vår tilværelse tidligere hadde kretset rundt hadde mistet sin betydning, slik besettelsen av et boyband kjølner når man en dag får øynene opp for alt det fantastiske man har rundt seg og blir overveldet av hvor virkelig det er. Kanskje du bare aldri tillot virkeligheten å hente deg ut av drømmen. Da jeg hadde bestemt meg for å legge alle kjente gater og assosiasjoner bak meg må skjebnen ha sladret, for der var du igjen og truet med å slutte sirkelen. Så skjønt det hadde vært dramaturgisk sett, hvilken harmoni det ville ha skapt.

Men det var aldri oss. Det har alltid vært mer oss å stå på kanten av et stup, du med all din godvilje og jeg med alt mitt håp. Til syvende og sist er det bare håp som kan gi en mot til å flytte hele kroppsvekten over kanten, mens viljen er feig og flyktig og har lettere for å lene seg tilbake og si vent, vi tar det heller senere. Og det forandrer seg aldri.

Du kjører videre på motorveien og jeg spisser albuene og bygger min egen for å gjøre dagene lengre og mer minneverdige. Herfra fører alle veier bort fra deg.


søndag 14. desember 2014

the golden age is over.

Snart forlater jeg deg. Deg som har sett meg vokse, som har latt meg forme meg selv. Gitt meg alle muligheter. Og takken? Jeg stikker, som jeg pleier.

Men tro meg når jeg sier at det føles som brennende papir som smuldrer opp inni meg når jeg tenker på det. Og tro meg når jeg sier at jeg håper det blir oss to igjen, København. Jeg håper virkelig det, for aldri har jeg og aldri får jeg det så bra med noen annen.


La oss snakke mer om det når jeg har samlet meg litt.