søndag 13. mars 2016

fremad mars.

20. desember sitter jeg på en restaurant på Alexander Kiellands Plass og griner ned på pizzarestene mine. Ikke at det å gråte er noe nytt, jeg har felt utallige tårer det siste året. Jeg hadde bare trodd at det skulle bli slutt på det når jeg kom meg videre. Eller tilbake, jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig har gjort. Jeg vet bare at jeg har fått nok og at jeg ikke kommer til å vinne uansett hva jeg velger. Et lykkehjul uten premier.

5. januar kaster jeg mammas mat og velmenende ord og de resterende minnene fra nyttårsaften i sjakta og drar til København, som jeg trassig velger å kalle ”hjem”. Hjem til København. Det høres bra ut, riktig til og med. Men gatene der har vokst siden sist, det er som å komme hjem fra ferie og oppdage alle møbler er borte. Det som gjorde hjemme til hjemme. Men menneskene, de var fortsatt mine, og trygge pannekaker og hundre kopper kaffe forsikrer meg om at jeg hører til tross alt.

12. mars har tåka begynt å lette, og jeg kan forsiktig begynne å se fremover. Men det er så uklart der fremme, vanskelig å bane en ny vei, så jeg lar meg selv føres tilbake til tomme ølbokser, flakkende blikk og dundrende dansegulv. Jeg pleide å lengte etter dette livet, trodde jeg savnet det også. Nå holder jeg det ikke ut. Holder det virkelig ikke ut et sekund til.

For man kan ikke gå tilbake. Vinteren kan ikke unnslippe sitt eget mørke og høstbladenes forsøk på å klamre seg fast til tronen er forgjeves. Man må rekke henda i været, la håndjernene smekkes på og gi plass til det nye. La lyset kjempe til seg enda litt mer visningstid på himmelen for hver dag som går, bli slått av hvor mye mer intenst grønne bladene er i år enn i fjor og året før det og året før det. Tatovere "fremad mars" på hjernen og aldri glemme at våren kommer til slutt.

torsdag 3. mars 2016

i feel the weight.

Dette er en så veldig rar tid. Karrer til meg de mulighetene jeg kommer over, sliten av å stå utenfor, fri men fattig. Snubler fremad i alle retninger.

Jeg føler meg som denne spillelisten: skjelvende, smådesperat, hviskende at det ordner seg snart til ingen som vil høre på mens jeg rister på hodet.


søndag 28. februar 2016

motlys.

Jeg trasker rundt i oslogrusen, de samme gatene som da skoene mine var fem numre mindre. Allikevel, flest nye gater. Drivet er et annet nå, jeg vil dit det er liv, lys og en tilværelse langt borte fra blinkende, skrikende skilt og rulletrapper. Men jeg ser ikke opp, smelter bare inn i omgivelsene og flyter ubemerket ut av dem igjen. Som for å si at jeg er her, jeg mener, jeg skal bare hente noe jeg glemte, vi ses senere.

Lenge har jeg villet være med. Stå i bakgrunnen, men like fullt være med. Ikke noe galt med det, altså. Det er bare ikke den jeg er, jeg er ikke den jenta i klassen. Jeg var hun som dirigerte folk på plassene sine mens læreren hentet kaffe, hun som rakk opp hånda og hadde alle de riktige svarene, korrekte eller ei. Blendende som en lyskaster. Irriterende og ubehagelig, men med en viktig funksjon tross alt. Skulle gjerne sagt at jeg nesten har glemt hvem jeg egentlig er, men det ville vært løgn. Er ganske sikker på at jeg fortsatt er den jenta.

Det er bare så mange andre lys som er tent nå, vet ikke hvor min plass er lenger, de skinner så sterkt alle sammen. Lar meg selv støve ned i et hjørne. Det er en plass tross alt, selv om det ikke er der jeg helst vil stå. Har meninger, klart, men tross alt ikke så mye jeg skulle ha sagt. Glad i grunn for å ha en plass.

Sånn føles det nå. På vei til å plasseres et sted der ingen andre gidder å stå. Og de  andre skinner om kapp, helt klare på hvor de hører til. De tar plassen jeg før trodde jeg skulle ta.

Jeg pleide å skinne som en lyskaster. Irriterende og ubehagelig, men med en viktig funksjon tross alt.

lørdag 20. februar 2016

solen roterer rundt sin egen akse.

København hviler i en dyne av tåke, og byens beboere har tydeligvis bestemt seg for å bli i sine lune senger, de også. Bare noen få stakkarer er blitt sendt ut for å kjøpe rundstykker og kanelsnegler hos bakeren, med oppslåtte krager og fikserte blikk. Gleder seg til lange, tause frokoster og god tone.

Jeg har spist en frokost som hadde gjort mamma stolt, hjemmebakte rundstykker og kokt egg og frukt og kaffe. Søndag for andre dag på rad, jeg merker ikke forskjell på dagene lenger. Pleide å skamme meg over at jeg satt hjemme i helga. Omvendt fylleangst. Men jeg prøver å skyve det til side nå, tenke at det er greit siden jeg tross alt var på konsert på tirsdag og på middag torsdag, og på fredagen var det jo fredagsbar med studiet. Mer kan man rett og slett ikke forvente når man er alene i utlandet uten nettverk og må bruke all sin kraft på å lirke til seg avtaler og nye bekjentskaper. Da må man ta en pause i helgen. Hvile.

Problemet er bare at jeg vil mer, jeg har så mye energi, så mye angst som driver meg ut av senga og ned de fire etasjene og ut på gata. Det er målet, å komme meg ut på gata. Da er jeg på vei, det er ikke så viktig hvor jeg går derfra. Så jeg begynner å gå, og jeg kan nærmest kjenne byen grøsse brydd, som når dyna er litt for liten og det siver kald luft inn et eller annet sted rundt føttene eller korsryggen. Så jeg går der lutrygget som en stor unnskyldning. Eller et spørsmålstegn.

Jeg sjekker mobilen når jeg kommer til søerne, og han ønsker meg god morgen. Jeg kjenner en varme spre seg i brystet, både glede og stolthet. Det er meg han tenker på når han våkner. Jeg lar varmen leke i brystet mens jeg tenker ut et svar. Bestemmer meg for bare ”God morgen! Har du noen spennende planer i dag?” Får tilbake en liste over jobbgreier som skal gjøres og middag hos familien og det blir kald front i brystet, hjertet fryser til is inne i buret sitt. For jeg har ingen planer. Jeg har bare en stor bunke ikke-planer på pulten. Jeg skal ikke lese pensum i andre enden av rommet mens han jobber. Jeg skal ikke sette på kaffen og ta med en kopp til ham når jeg synes han bør ta en pause. Vi skal ikke gå ned trappa sammen til bilen hans og kjøre sammen til foreldrene hans. Jeg skal ikke møte dem. Nok en gang skal jeg ikke møte dem.

København glipper med øynene, sola kjemper seg frem gjennom skydekket. Selv om det stakk, måtte jeg svare at det hørtes hyggelig ut og prøve å høre ut som at jeg mente det. Så det uunngåelige, som en irriterende reklame som dukker opp på mobilen hver gang du går inn på en bestemt app:

Mmm men jeg ville ønske du var her hos mig under dynen! :)


Følelsene mine trykker på alle knappene i heisen, vil opp og ned samtidig. Jeg kjenner lykke over å få en plass i sola, og skuffelsen og forvirringen over ikke å skulle se ham og at det er hans feil. Og så vemmelsen. At han vil ha meg i senga si, men at han ikke vil gå til bakeren for å kjøpe kanelsnegler til oss. Det stresser meg, som å bli bedt om å ta plass når det ikke er et eneste ledig sete på hele bussen.

Utmattet rusler jeg hjem og fra senga mi ser jeg stabelen med andres planer vokse. Det er så mye jeg ikke skal gjøre.

søndag 6. desember 2015

halvfullt.

klokka blir midnatt og 
lysene slukkes og 
volumet skrus opp og 
endelig forsvinner menneskene 
eller hur 
kan nesten glemme at man er i fuckings jävla Stockholm 
eller hur 

et glass rødt til og en minttuu til så 
blir det bra 
eller hur 
klokka gikk plutselig fort 
eller hur 

ville passe bra med en halloumiwrap og 
noen liter vann 
eller hur 

det ble ganske tomt da 
musikken forsvant 
eller hur 

og når jeg våkner kommer 
menneskene og 
lydene og 
trykket i brystet til å være tilbake 

eller hur

lørdag 14. november 2015

you won’t believe what happened next.

Følelsen fra for fire år siden treffer meg som en kule i magen. Da en mistilpasset og hatefull mann stjal nesten hundre liv, det var en av oss og alle kjente noen som kjente noen. Blod på gress og i vann og på tak gulv vegger.

Je t’aime Paris, står det på T-skjortene på H&M. Jeg elsker Paris.
Paris er jo rett rundt hjørnet.
Verden er så liten nå.
Blod overalt.
Sa de ikke at kjærlighet overvinner hat?

Så mange timer, dager, uker, år har jeg ventet. Sukket og ventet. Ventet på bedre tider. Ventet på penger, på frihet, på stabilitet.

Latterlig.

Som om jeg noensinne har opplevd noe annet.

Jeg tar tilbake alt det der jeg har sagt og håpet på.
Jeg tror bare jeg snur
For det er aldri for seint å snu, ikke sant?
Synes å huske noe sånt.

Ok.
Hør her.
Du får meg ikke til å klikke meg videre.
No way José.

Jeg vil ikke se hva som skjer etter dette.

torsdag 12. november 2015

b-lista.

Tjena kloke hoder og fine folk! Det er lenge siden jeg har skrevet om livet mitt og status quo (jeg skylder på alle kommunikasjonsappene som gjør det så lett å få utløp for følelser mens de fortsatt føles så intenst), så jeg har stjålet en liste fra Sveriges bloggelite så dere får et innblikk i hvordan livet mitt ser ut nå. Værs’go!

Bilde: Johanne Romme

Hvor gammel er du?
27 i to måneder til!

Hvor gammel føler du deg?
Min egen alder? Noen ganger 17, andre ganger 41.  Er midt i en kvartlivskrise hvor jeg lurer på hvor i alle dager jeg hører til, hva jeg duger til, om jeg noensinne kommer til å få et ordentlig sted å bo, om jeg må gifte meg og få barn, om jeg kommer til å ville eller kunne det etc. Så jeg er vel ganske typisk for alderen min.

Hvor bor du?
I Stockholm, men om en drøy måned flytter jeg hjem til Oslo! Shit, det er over åtte år siden jeg flyttet til utlandet for første gang og jeg er så spent på hvordan det nye livet kommer til å bli. Jeg sier det nye livet, for jeg nekter å gå tilbake til det gamle.

Hva har du gjort i dag?
Stått skvist inntil en stolpe på pendeltoget, jobbet, prøvd å returnere en feilbestilt telefon uten hell, fått avslag på en stilling jeg har vært på 937592 intervjuer til, spist middag og sett den siste episoden av Dama til. Jeg har sett Flickvän på försök også, men jeg synes faktisk førstnevnte er hakket bedre. Live Nelvik er så blid og herlig!?


Sommer, høst, vinter eller vår, hvilken foretrekker du? Hvorfor?
Absolutt høsten! Sommer er stort sett plagsomt med kjipe klær, tomhet siden alle er på ferie og evig dårlig samvittighet fordi man føler at man bør finne på noe absolutt. hele. tiden. Når høsten kommer kan jeg endelig puste igjen.

Er du avhengig av noe?
Kaffe, bekreftelse, ost og reising.

Hvor i verden ville du helst vært nå?
Jeg var i Reykjavik på Iceland Airwaves forrige uke og vil bare tilbake! Skrive, drikke kaffe på Kaffi Vínyl, drikke øl på Kaffibarinn. Gjerne med Jófríður Ákadóttir, hun virker så utrolig kul.



Hva slags humør er du i nå?
Melankolsk og trøtt, slått i bakken av novembermørket.

Hva er yndlingsgodteriet ditt?
Sjokolade! Freia, så klart. Og surt smågodt.

Hva er favorittbutikken din?
Quriosa, Episode og Accord i København, Habitat i Stockholm.

Er du et morgen- eller kveldsmenneske?
Morgen- og formiddag. Etter det blir jeg ofte rastløs og trøtt samtidig. Dårlig kombo.


Har du noen gang blitt sydd?
Da jeg fjernet en føflekk. Legen massakrerte ryggen min, så nå er mitt beste partytriks å få folk til å tro at jeg er blitt knivstukket. De fleste tror på meg siden jeg kommer fra Stovner. #streetcred #thuglife

Hvem var den siste som gjorde noe spesielt for deg?
Mamma fraktet sykkelen min fra Stockholm til Oslo med fly(!)

Er du sjenert?
Når jeg kommer alene på fest eller andre sammenhenger der folk kjenner hverandre fra før, ja.  Eller i grupper der alle virker supersmarte. Har lang historie med å gjemme meg på do på fester. Heldigvis er voksne som regel snille og imøtekommende, så nå går det som regel bra å finne noen å småsnakke med :)

Vil du gifte deg?
Får mindre og mindre tro på ekteskapet, så nei, ikke sånn det ser ut nå.

Har du et kallenavn?
B, Queen B, Betty, søs, bønna.

torsdag 24. september 2015

skyggebokseren.

Klokka er snart tre på ettermiddagen og jeg står foran speilet på toalettet på jobb og ser mascaraen sildre i sikksakk nedover kinnene mine. Vifter med hendene foran ansiktet i et forsøk på å tørke dem. Det er ikke første gangen, faktisk har jeg mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har stått her det siste halvåret. Det er tilsynelatende ingen vei ut herfra.

Jag var aldrig bra på livet
Jag var aldrig riktigt där

Jeg ramser opp klisjéene i hodet mitt, men de preller av. Hjernen min vet, men forstår ikke at det kommer til å bli bedre. I mitt hode eksisterer ikke muligheten for å bryte ut av mørket, for jeg kommer aldri så lenge jeg lever unna det som gnager aller mest: meg selv. Gjennom frustrasjonen over spisse albuer, de som glemmer, de som avbryter, de som overser andre, etser giften som syder ustoppelig ut av meg, til alt sammen er en svart klump av forakt og håpløshet. Ikke all verdens gode råd kan redde meg nå.

Nobody told me it would get stormy

Hva gjør du når alt rundt deg står i lys lue, og du innser at det er du som har startet brannen? Når flammene smyger seg nærmere og nærmere til de har spist alt mellom den og deg og du ikke har annet valg enn å la deg sluke, du også. Reduseres til kull og røyk. Ingenting.


Jeg skraper bort de svarte rennene av sminke fra kinnene mine og gjør motvillig det eneste jeg kan gjøre. Venter. Venter på å starte forfra, på å stige opp fra asken.