onsdag 29. januar 2014

ikke.


Jeg tenker på de visne blomstene som etterlot frø i fredfull dvale
Ventende på våren
Tenker på frøene
Trinne barnehender som vanner meg så flittig
Myke og frosne føtter som tripper forventningsfullt i håp om at jeg skal spire
Mens jeg ligger lat og latent
Hører vaggvisa för flyktbenägna på repeat
Håper at Håkan orker å synge meg i søvn resten av sitt liv
Så jeg aldri behøver å våkne
Kjempe meg gjennom halvfrost, eksplodere ut av meg selv og la meg blende av sola
Utstå måping og gisp for at jeg til slutt maktet
Jeg gjorde det
Ikke

onsdag 18. september 2013

slukke lyset.


Det var den dagen jeg var så jævla trist. Det var sånn som det ofte er, at man ikke vet hvorfor man er trist. Samtidig visste jeg det jo. Rundstykkene hadde stekt for lenge, de var helt harde, jeg kunne nesten ikke skjære igjennom dem.  Eva hadde fortalt meg at Jonas skulle komme på besøk til helga, hun hadde tenkt på det, og hun ville være sammen med ham igjen selv om han hadde ligget med hun der svensken på jobben den gangen og gangene etter det. Hun hadde kjøpt blomster og alt mulig. Nynnet for seg selv mens hun helte opp en kopp kaffe til oss hver, én sukkerbit i hennes og melk i min, satte over en ny kanne. Jeg sa ingenting, bare reiste meg, subbet ut i gangen, tok på meg skoene og gikk uten å knyte lissene. Lukket døra bak meg selv om jeg visste hun ville åpne den igjen og rope hundre spørsmål ned i avgrunnen. Da jeg kom hjem var postkassa tom.

Jeg ringte Norwegians kundeservice. Jeg aner ikke hvorfor, jeg liker ikke å snakke i telefonen engang. Jeg hater det faktisk. Jeg latet som om jeg hadde kjøpt en billett til Barcelona og hadde angret, men at nå angret jeg ikke allikevel. Jeg ville til Barcelona, måtte se la Segrada Família før jeg døde. Det er like før nå, sa jeg.  Endetarmskreft. Vet ikke hvorfor jeg sa det. Hun spurte om bookingnummeret mitt, og jeg la på røret. Som om jeg har tid til å dra til Barcelona, jeg som er altfor opptatt med å ha et liv.

Neste dag kokte jeg et egg og glemte å gå på jobb. Så tenkte jeg ganske lenge på at det er veldig mange flekker man aldri kan vaske bort. Så slukket jeg lyset.

torsdag 22. august 2013

det nærmeste du kommer.


Jeg hører høsten snike seg opp trappa og trekker knærne oppunder haka. Sukker lettet over at en heftig affære med sommeren endelig er over. Lettet over at jeg endelig kan få et øyeblikk for meg selv og la verden  dundre videre uten meg.

Jeg vet at dette er det nærmeste jeg kommer.

Jeg har samme ro som en flyktning på sjette måneden. Gnagende trøtthet som aldri hviler. Rastløshet som alltid spurter. Med bare en fortid å klamre seg til, kanskje et par følgesvenner. Til de fordufter. Til fremtiden eksploderer.

Nettene er en slagmark og jeg våkner bevisstløs i håp å slippe å sovne igjen noensinne.

Jeg vet at dette er det nærmeste jeg kommer.

Så bra at man glemmer.  Man skal kaste seg uti og gjenoppleve det verste så mange ganger at det dannes et arr som gjør at man til slutt husker det som fikk alt annet til å glitre og stråle i forhold. Det som er slutt, men aldri slutter. Som en tatovering du venner deg til, men ubevisst stryker på når du snakker med sjefen eller går hjem alene midt på natta.

Så bra at man glemmer. Når jeg er lei av å vente, drømme, våkne kan jeg være sikker på at jeg både blir glemt og husket.

Jeg vet at dette er det nærmeste jeg kommer.

mandag 29. juli 2013

på slagmarken.


Jeg leser utålmodigheten din. En skygge som vokser og så forsvinner igjen, sånn er du. Samtidig en feber som ingen andre enn du kan slukke.

Du er her igjen, igjen, igjen, og jeg holder armen min rakt over hodet til enhver tid i tilfelle himmelen skulle falle ned. Igjen, igjen, igjen.

Jeg er forberedt. Jeg har hjelm og skjold og sverd og har tegnet opp kartet, gjennomgått taktikken med deg. Men jeg har en håndgranat i baklomma i tilfelle du kapitulerer, går over til andre siden.

Ingenting overrasker meg lenger.

Så feiger jeg ut. Rett og slett, prøver for hardt å beholde deg på laget mitt. River i stykker kartet og skyller taktikken ned i dass. Ber deg løpe ut i kuleregnet sammen med meg.

Jeg overbeviser meg selv om at det er det rette, at det er best å kjøre den gamle slagplanen du la for lenge siden, den vi alltid har fulgt. Men du gjennomskuer meg.

Du teiper sammen kartet, gjennomgår taktikken en gang til.

Og for første gang blir vi sittende.

tirsdag 25. juni 2013

uten stjernekikkerten.

Stjernene glitrer over hustakene som omkranser Nørrebroparken, blunker til meg over Jægersborggade og over vaskeriet og Riccos café i Stefansgade før jeg svinger inn i Søllerødgade. Blir møtt av en hel symfoni av dem som henger over bakgården når jeg parkerer sykkelen i sykkelskuret.

Ilden i en peis spiller skyggeteater i et vindu på andre siden av gården.

To biler kræsjer på Nørrebrogade utenfor bruktbutikken rundt hjørnet, sjåførene banner med skingrende stemmer.

Jeg verken ser eller hører stjerner, ild eller bilkræsj.

Hverdagen og the-time-of-my-life-heten i livet mitt har tatt kontroll over alle sanser, sørger for at jeg holder meg våken om natta, serverer kaotiske drømmer og svettetokter på sølvfat. De fordamper fra kroppen i det øyeblikket jeg våkner.

Jeg hørte at månen er på sitt største nå, folk klager over konstant hodepine som en konsekvens. Jeg husker ikke sist jeg så månen.

De snakker om ting som står skrevet i stjernene. Jeg prøvde å tyde stjernene før, prøvde å lære skriftspråket som ville føre meg på rett vei. Jeg lærte det aldri og har som konsekvens blitt en reser til å ta store valg.

Jeg husker ikke når, men jeg tok tøylene i egne hender og satte skylapper på, og stjernene forsvant. Ikke noen vits å lære et språk jeg aldri kommer til å bruke, tenkte jeg.

Kanskje stjernene har stavet navnet til han som går forbi i Ægirsgade på vei fra jobb for meg, men det ser jeg ikke. Jeg har skylapper på og en ro i hjertet som en innsjø under den tjukkeste isen midt i januar. Og det er best sånn.

mandag 17. juni 2013

styrte inn i flammene.


Jeg stod ganske lenge og så på et brennende hus. Selv om det er ganske lenge siden kan jeg noen ganger få følelsen i et lynglimt, eller i lengere tid, som en migrene. Jeg kan kjenne kald asfalt under føttene og knasingen i korsryggen etter  å ha stått for lenge. Tom for tanker, men med frykt for hva som ville skje hvis jeg løftet foten bare en millimeter.

Det er lenge siden. Ganske mange mennesker kan stå ganske lenge og se på et brennende hus. Det kan jeg også.

Jeg ble kald på føttene, fikk vondt i korsryggen, ryggsekken ble for tung.

Jeg begynte å tenke på dem der inne, som kanskje ventet på å bli halt ut av infernoet. Eller noen som hadde kommet meg i forkjøpet, som bar hele verden på skuldrene der inne, men var for utmattet, nærmest kvalt og ikke klarte mer. Ikke et gram, ikke en millimeter. Lurte på alt mulig. Om det kanskje var et parallelt univers der inne; en hemmelig verden uten verkende rygger eller kalde føtter, som du skulle sette motet på prøve for å få adgang til.

Det var bare én ting å gjøre; styrte inn i huset som sakte visnet inni flammene.

Jeg har aldri angret.

Nå spaserer jeg inn i brennende hus med en sandwich i hånden og sovepose under armen når det skal være.

mandag 3. juni 2013

før fremtiden.

Jeg dumper ned på vindusetet på linje 5 som plutselig går til Østerås og ikke Storo.  Det er grønt, grønt, grønt langs skinnene og det er nesten ikke til å tro. De pusser opp de mosegrønne blokkene ved Ammerud, det blir ganske fint.

Jeg er på vei til reketradisjon på Aker Brygge, og om halvannen time kommer jeg til å sitte under en svart paraply med hvite prikker med alle eiendelene mine i fanget. Jeg kommer til å lene meg inn mot pappa og hans venstre side og min høyre kommer til å bli klissvåte og ølen kommer til å bli lite grann utvannet, men det gjør ikke noe.

I kalenderen har jeg skriblet ”lunsjavtale” på fredagen, og på lørdagen står det ”Christina 24 år!” og jeg skal ha prangende sommerkjole på og øl og ronny cola i blodårene. Jeg kommer til å være sliten på søndagsmiddagen, men det gjør ikke noe.

Når vi har danset oss svette nekter jeg å ta taxi selv om du er bursdagsbarn og egentlig burde få lov til å bestemme, og selv om du er kjempefull som vanlig. Så jeg drar deg med til nattbussen etter at vi har kjøpt reiseproviant på Deli Deluca. Du forteller røverhistorier til du sovner med hodet mot skulderen min, og jeg legger armen rundt deg og trekker deg inntil meg. Overlykkelig over å få lov til å sitte sånn, føle at jeg kanskje passer litt på deg og at noen i verden kanskje trenger meg litt før alt forandres. Før fremtiden starter.

Før Hjemme forsvinner litt og min egentlige familie blir mens den selvvalgte flytter, kanskje for godt.

Før det gamle livet mitt på andre siden av Kattegat fornyes og jeg blir en sånn som nesten aldri ser sola, men som blir ringt opp og oppdaget hvis jeg plutselig forsvinner eller ligger og råtner i en bakgård på Vesterbro. Før jeg endelig blir trygg og ufri på en ganske fin måte. Før jeg får pluss på kontoen. Før jeg stuper med hodet først i bassenget og kanskje krasjer, kanskje slår alle rekorder og tillater meg selv å bli svak.

mandag 20. mai 2013

floden.

Mairegnet har druknet sigarettsneiper og smeltet hundelort, syrinene rister av seg vannet og tulipanene tør å puste igjen. Gravemaskinene brøler opplagt ved Runddelen og 5A vralter opp Nørrebrogade etter å ha doblet vekten sin på Nørreport.

Jeg flyter ned elva, men havet kommer aldri.

Snakker litt med Jesus i kloakken, han sier at vann er renere enn champagne og veien er målet og en fugl i hånden er bedre enn ti på taket.

Jeg hadde en fugl i hånden, men den ble sliten i beina og fløy. Jesus.

Himmelen åpner seg igjen, igjen og alle fuglene forsvinner, jeg lurer på hvor de drar for å gjemme seg, og hvor de drar for å dø.

Så tenker jeg at nå flyter vi alle langs elva som en gang var gatene, eller kanskje alle har nådd havet nå og prøver å kave seg opp på land. Jeg har ingenting å holde fast i, ser ikke land gjennom veggen av regn som er overalt og aldri leer seg.

Kunne druknet nå, tenker jeg. Kunne lett etter Jesus i den oversvømte kloakken, bare for å få litt selskap.

Men jeg bygger en flåte. Som om jeg var Heyerdahl eller noe. En flåte som tar meg videre ut mot havet som kanskje aldri kommer. En båt av sommerkjoler og konsertbilletter, sangtekster og pikniker i skogen og på stuegulvet. Og mitt livs beste kyss som jeg ikke har fått ennå.

fredag 10. mai 2013

kanskje.


Kanskje hvis jeg senker skuldrene et hakk eller to.

Kanskje hvis jeg tenker på hvor viktig det er å stå på egne ben uten å tråkke andre på tærne.

Kanskje hvis jeg later som om vi har delt den gigantiske dyna di i tretti år og ikke kjent hverandre bare en trehundredel av den tiden.

Kanskje hvis jeg følger rådet ditt og lar være å analysere alt hele tiden.

Kanskje hvis jeg lar hjertet hvile en stund i stedet for å piske det i gang så det svir hele tiden.

Kanskje jeg kan la være å eksplodere for en gangs skyld.

mandag 6. mai 2013

fri till slut.


Knoppene eksploderer, hjertet eksploderer, og jeg eksploderer i latter for fjerde gang på én og samme kveld.

Jeg låser døra bak meg for tredje gang den dagen, tråkker i gang sykkelen, og med vind i håret og en tornado i ørene blandet med Håkans nyeste kjenner jeg for første gang at jeg orker.

Orker å la fine venner tåle selskapet mitt for fjerde, femte, sjette gang den uka. Orker å vanne blomstene hver morgen, orker å dra fra jobb til intervju til cafébesøk til date, helst hver dag.

Orker for første gang i mitt liv å være ung.

Det tog så lång tid att bli ung.

Og når sommerfuglene i magen blir til en torne som presser mot hjertet fordi jeg har lurt meg selv igjen, eller kanskje ikke, og Zuluskiltet ved Louises bro speiler seg nervøst i søerne og lårene svir etter å ha hjulpet meg videre på rømmen i flere måneder løper jeg enda fortere.

Jeg lar tornen presse på, fordi jeg orker. Orker fortsatt å rømme fra eller banke livskiten ut av demoner og djevler. For hvis jeg stopper kommer de etter meg, dytter meg uti søerne, lar meg drukne i reflektert neon, befrir meg fra latterkramper og tømmermenn og serenader midt på natta.

Og det går jo ikke, nå som jeg endelig er ung.

fredag 26. april 2013

de vakreste taperne.


Du var der den kvelden, og det var jeg også.
Du liker kaffe, og det gjør jeg også.
Du er ubesluttsom, og det er dessverre jeg også (dette kan bli interessant).
Du liker Håkan og John Olav, det gjør jeg også.
Halv sju betyr halv sju for deg, og det gjør det for meg også.
Du er åpen der jeg er sær.
Du river deg i håret når du glemmer å kjøpe Pepsi Max til meg, bare fordi du vet at det er min favoritt.
Du finner matoppskrifter på rosablogger to dager før jeg kommer på besøk.
Du synes jeg er himla bra når jeg synes jeg er teit.
Du spør rett ut om sånt jeg aldri har turt å snakke om med noen gutter før, og får det til å føles like vågalt som havregryn til frokost.

Det kan være vanskelig å forstå at det kan være så enkelt.

søndag 7. april 2013

vorið.

Sola skinte for første gang på flere måneder og lagde lange skygger der smulene hadde tegnet et kart, kanskje over hemmelige kontinenter på planeter noen snart vil oppdage. Som føflekkene hennes, tenkte Haukur. På ryggen og i nakken, koder han ikke hadde fått tid til å knekke.

Hun het Sylvia og kom fra Danmark. Nå lette hun etter seg selv her i 101 Reykjavik. Hun hadde d’er bløte og tykke som kremfløte, men med et blikk som forvandlet hjertet til et skip som sluktes av en massiv bølge og knustes mot klippene.

For bare en time og tjuetre minutter siden hadde ikke så mye som en millimeter skilt huden hennes fra lakenet hans, og krøllene hennes hadde dannet små virvlende bekker på puta hans.

En time og trettini minutter og et helt liv og en annen eksistens siden hun hadde kastet et blikk over skulderen før hun gikk ned trappene. Han ville tvilt på at tærne med glitterneglene noensinne hadde trippet over gulvet hans, uten å tråkke på strekene, hadde det ikke vært for lukten av blåbærlyng på Pink Floyd T-skjorta hun hadde lånt av ham.

Han feide smulene ned på tregulvet, lot sola blende ham. Han visste det måtte være ham som skulle knekke kodene, utforske kontinentene og planetene.  Hans fingre som skulle drukne i krøllene hennes. Det var hans tur til å oppleve vorið.

lørdag 23. mars 2013

med kinnet mot asfalten.


Jeg har syklet over Langebro og mistet pusten. Kjent det rykke i foten i krysset i Gyldenløvegade ved søerne når trafikklyset skifter til grønt for høyresving,  men alle skal som vanlig rett frem. Nesten krasjet inn i en grønn metrovegg på Rådhusplassen når en sirene plutselig setter i et skrik på H.C. Andersens Boulevard.

Jeg har ropt ut i natten fra en fransk altan på Vesterbro et sted, liksomledd med en tysker og prøvd å hindre hjertet i å banke hull i veggen på toalettet så alle kan se at maska har falt.

Jeg har syklet på bar asfalt midt i en snøstorm som ble avlyst for andre dag på rad. Knekt sammen under kulden, eller  noe annet, og kjent saltet gnage seg innover til beinet mens huden, hjertet, lungene langsomt smuldrer opp og blir gjødsel i urtehagen i Nørrebroparken hvor jeg endelig kan gjøre nytte for meg.

Jeg har gitt alt, men aldri nok. København, vil du ikke snart gi meg pusten tilbake?

søndag 17. mars 2013

det kommer aldrig va över för mig.

Det er ganger hvor ikke engang blendende morgensol gir en lyst til å vrenge dyna av seg og si hei, onsdag. Onsdag nummer 1308 i mitt liv.

Det er ganger hvor man tenker at det aldri blir bra. Snøen forsvinner aldri, blomstene dør, vi kommer aldri til å drikke sprudlevin på Sönder Boulevard igjen.

Det er ganger hvor man tenker at denne fredagsbaren ville vært så mye hyggeligere, så mye mindre awkward hvis jeg ikke var her, og hvorfor ble jeg ikke bare i sengen som planlagt. Hvorfor måtte frosten nøye seg med å tygge  meg inn til beinet, kunne den ikke bare ha gjort oss alle en tjeneste og spist rubb og stubb?

Det er ganger hvor jeg innser at det aldri kan bli perfekt. At det kommer til å bli meg og han der nørden til slutt, han som er langt fra høy nok og som verken venner eller familie kommer til å like. Men som alltid kommer til å ha varme hender og få frem det beste i meg. Motherfucker.

Det er ganger hvor jeg må innse at de blomstene overlevde snøstormen allikevel og er like gule og fine. At det kanskje kommer en sommer langt om lenge og at neste onsdag kan bli den beste i mitt liv. At en sånn nørd kanskje ikke er det verste i verden. At jeg kanskje må slutte å tenke på busser og broer på den måten og innfinne meg med at man ikke kan se lys uten å ha opplevd stummende mørke.

At det kommer aldrig va över för mig, på godt og ondt. Takk(?), Håkan. Du har reddet meg igjen.


torsdag 28. februar 2013

chasing visions of our futures.



Det er sjette gang jeg våkner i dette rommet, 11m2 mellom de fire hjørnene. Lyden av vann som treffer grå fliser på badet, kaffetrakteren som freser når en tom kanne blir satt på plass igjen. God morgen, og det står kaffe på benken.

Åpne dører og jeg sitter alltid som sekk poteter i senga med mac’en foran meg, og jeg ville kikket opp og smilt til deg hver gang du gikk forbi hvis jeg ikke tenkte at det var manisk og litt creepy.

Du tar meg under din vinge, med ut på eventyr, og jeg tar meg selv i å ønske at du krøllet meg sammen til en papirball og kastet meg på søppeldynga der jeg hører hjemme i stedet for.

Kanskje dette nye stedet jeg bor en dag blir mitt hjem. Kanskje jeg tar meg sammen, glemmer hvor teit jeg er og aksepterer at det er vårt hjem og ikke ditt. Kanskje jeg en dag slutter å ha hjemlengsel til et sted som ikke finnes. Men ikke ennå.

tirsdag 12. februar 2013

jordskred.


Det er fredag, bomben har falt om at du nylig er blitt singel. Han som alltid var i meldingene på mobilen din og ventet på deg i senga di etter byturene våre og til slutt gjorde leiligheten din til leiligheten deres. Han er borte nå og alt er hans skyld og det skal vi feire. Eller noe.

Det står cola og Captain Morgan på bordet, halvtomme vinflasker og fulle vinglass. Du forteller om store, viktige oppgaver på jobben og at det skremmer deg ufattelig at sjefen din har så stor tiltro til deg, du har større makt enn Obama og Castro sammenlagt, hvis det er mulig. Så presser Thomas Holms Nitten seg ut av iPhone-høyttalerne, og du spretter opp og drar den ene etter den andre med ut på stuegulvet, som er dansegulv for anledningen.

Plutselig står vi på badet ditt, du og jeg, og den 182 cm lange kroppen din huker seg ned som et spørsmålstegn så haka di hviler på skulderen min. Kroppen din blir til et jordskred, og jeg må holde oss begge fast i meg. Så smulder du helt opp, faller fra hverandre. Kroppen lander på senga, hodet og føttene nede på gulvet. En demning har bristet og i en elv av tårer og vinen og colaen og Captain Morgan’en du drakk for en time siden havner i en rød plasikkbolle. Du vrenger ham ut av deg, all ondskapen et menneske kan gjøre mot et menneske det elsker. Og jordskredet stopper ikke. Du har falt utfor en klippe og du lander aldri. Verken død eller levende. Tør ikke legge hodet på puta, det vil bety døden. Det vil bety at du våkner i morgen og oppdager at han ikke er der. Igjen.

Jeg blir desperat. Vil lappe sammen demningen, stoppe flommen, hindre deg i å drukne. Men du er et stort, åpent sår, og all verdens bandasje kan ikke forbinde det. Så jeg tar boka på nattbordet ditt, A Casual Vacancy, og prøver å rette oppmerksomheten din mot min stotrende engelsk og Lucy, tror jeg det var, og to andre, som er midt i et drama. Og etter en evighet, når halsen min er full av sand og jeg er redd jeg ikke klarer å lese et eneste ord til, heiser du kroppen din opp og legger hodet ned på puta. Og jeg hviskeleser enda en side til jeg er sikker på at du sover, og legger meg bak deg og du tar tak i hånda mi i søvne. Og om seks timer kommer du til å våkne og hjertet ditt vil bli knust enda en gang fordi det hånda mi og ikke hans som ligger sammenkrøllet i din.

mandag 28. januar 2013

lovløs.


Man får ikke lov til å være god. Hadia Tajik sa på P3morgen i dag at man gidder vel ikke å være venner med de som vil bli ministre og direktører når de er tolv. Kvalme klyser.

Men den følelsen. Ikke av å ville bli keiser eller konge, men av å være god. Den er ubetalelig. Jeg skulle jobbet gratis bare jeg fikk lov til å være god.

Å glede seg til mandagen kommer. Til å gomle seg gjennom en stripe danske replikker som blir en symfoni på syngende norsk i løpet av seks timer. Å ha et eget kontor og folk som stikker hodet inn en gang i blant og spør hvordan det går. Å styre showet selv, for da blir det best.

Og det beste, det aller beste, er når bevisene legges frem. Når du får makkerens oversettelse foran deg og skal trykke deg videre, replikk for replikk, men du drukner i anmerkninger før du er fem minutter inne i filmen. Da kjenner du det. At du er den beste. Og hvordan skal du fortelle henne at det ikke klinger. At en norsk leser vil snuble i ”så”’er og ”også”’er som ikke hører hjemme i setningen i det hele tatt. Hvordan sier man det. At dette kunne jeg gjort bedre, opp med hendene, penga eller livet.

Det er dødsdigg å være god. Kanskje til og med best. Selv om det ikke er lov.

lørdag 26. januar 2013

what's so easy in the evening by the morning's such a drag.


Jeg ville ha skrevet en levende tekst. Enkel. Ironisk. En som fanget essensen av livet. Av det å være ung og fattig og føle altfor mye hele tiden.

onsdag 9. januar 2013

før tråden ryker.

Noen ganger føles det som om tråden snart kommer til å ryke. Som om det bare er et spørsmål om tid før alt går til helvete. Uten at jeg egentlig kan definere hva ”alt” er eller hva det ville innebære hvis alt gikk til helvete. Så jeg prøver å tenke på de bra tingene, gjøre det fint for å holde helvete på en armlengdes avstand.


Roser i vinduet.
Sove en ekstra time bare fordi jeg kan.
Kaféavtale med fine venner som man ikke har sett på det som føles som en evighet.
Si til meg selv at det er okei å dra hjem og vrenge av seg de søkkvåte klærne og ta på seg pysjbuksa selv om klokka bare er halv to og jeg burde dratt på lesesal.
Bruke de aller siste telysene.
Gaute M. Sortlands Du er her igjen og alt er forandra.
Kjøpe to øl i butikken selv om man ifølge sosiale normer ikke skal drikke alene.
Filmer med yndlingsskuespillerne dine som du har ventet på en evighet, så er den faktisk dødsbra. Som The Perks of being a Wallflower.
Å glede seg til man kan kjøpe sin helt egen mørkeblå sofa og henge opp nye fine trykk og plakater man har fått til jul og bursdag.

The original grumpy cat.
Å huske at det blir verre før det blir bedre.
Å vite at om en uke er jeg i London!
Å huske at det ordner seg til slutt.

lørdag 5. januar 2013

glør.


Jeg vet du har prøvd å kamuflere det, forføringsforsøket, men jeg har gjennomskuet deg for lengst. Du sier vi hører sammen. Tar meg i hånden og peker på alt det fine som finnes her for meg, at det ville ikke bare oss to. At det er et helt liv her som venter på meg.

Du gir meg gratis øl (hallo, hvordan kunne jeg unngå å gjennomskue deg der?) og skubber meg ut døra og inn på det som ville vært min yndlingspub. Lar meg sitte på fanget til nordlandsprinser i taxi. Hvisker i øret hans at han skal varme opp gryterett til meg selv om klokka er fire om morgenen og Holmenkollen lyser i horisonten utenfor vinduet. Brenner hånda mi med sigaretter så jeg ikke skal tvile et sekund på at det er sant når jeg våkner neste morgen. Blir sjalu og sletter telefonnummeret mitt fra hukommelsen min og lurer meg til å legge igjen det gamle telefonnummeret mitt skriblet med IKEA-blyant på en krøllete Netto-kvittering på nattbordet og snike meg ut i soloppgangen. Du blunker og tar følge med meg på linje 5 Vestli hele veien til Stovner.

Vi er på fest med verdens beste venner og du skubber meg i retning bekjente som jeg snart skal forlate, som sier jeg er gal som legger dette bak meg. Legger oss bak meg. De sier det er et liv som venter på meg her, en hel bransje som mangler meg, som trenger meg så sårt. Mennesker som forstår alt jeg sier uten så mye som å løfte et øyenbryn. Som godtar meg som jeg er. Elsker meg. Som du også gjør.

Men jeg har gjennomskuet deg, Oslo. Jeg setter pris på innsatsen, det gjør jeg virkelig. Og jeg må innrømme at jeg har kjent et streif av noe som minner om kjærlighet disse ukene. Men sannheten er at jeg ved å bli ville slå meg til ro med tryggheten som en gammel flamme gir. Følelsen av å bli sett, satt på en pidestal. Men jeg er ikke den samme som jeg var, og et elsk/hat forhold er mer enn jeg kan bære. Det ville kvele meg, sakte men sikkert. Jeg lover.

Så please, Oslo, la meg være. La oss ikke vente å se. Jeg vil ikke la meg lure.

tirsdag 1. januar 2013

feels as if i'm sensing you through a lens.

 
2012 er et ferdigskrevet kapittel (og livet mitt er en bok i x antall bind). På mobilen min har jeg bilder av ting som ikke popper opp i hodet mitt når jeg tenker på året som gikk, men som gjør litt vondt å se på allikevel fordi jeg ikke kan tro at alle disse fine tingene ikke føles viktigst.

 

Utflukt til Dyrehaven med fine, fine venner. Lykkelige morgener i en ikke så fremmed seng i et ikke så fremmed rom. Regn og atter regn i Oslo. Besøk av Johanne hele veien fra Danmark. Blåbærtur med familien. Nasjonalgalleriet. Harrytur. Aker Brygge og takterrasse over Oslo. Luksusfrokost bare fordi gode venner vet at det trengs noen ganger når det gjør skikkelig vondt i sjelen. Min første TV. Fester med venner jeg nesten ikke kjenner. Turer. Feltarbeid. Besøk av Anna. Verdensrekord i kanelbollebaking. Uforglemmelig tur til Berlin. Buzz Aldrin. Høst. Istanbul og 30-manns sovesal.

Så underlig hvor tilfeldig det er hva man husker.

mandag 31. desember 2012

klatre inn i 2013.


De sier man må klatre for å nå toppen. Jeg har aldri villet nå toppen. Vil bare ha nok, vil bare få lov til å være med å skape nye ting. Vil bare få lov til å være der jeg aller helst vil være.

Har aldri villet klatre. Men i det siste har de sagt at vi er ombord et synkende skip, alle sammen. Vi blir nødt til å klatre på master og rekkverk for å overleve.

2012 har lært meg å klatre. Gjøre alt jeg kan for å overleve.

Jeg har hørt naboene ha sex og kosesnakke i senga  spilt etter en annens regler i et år for å spare penger.

Jeg har bitt tenna knasende hardt sammen og snakket dansk i telefonen med kommunalt ansatte og helsesøstre. Jeg har laget kakediagrammer, søylediagrammer, stolpediagrammer og gjort prosentregning.

Jeg fant et smutthull som lot meg å følge drømmen om å skrive. Bare ikke helt sånn jeg hadde forventet. Hadde ingen sikkerhetsvest, måtte bare binde et tau rundt livet og hoppe. Måtte leke med ord på dansk og fikk tekster opp på tavla og klapp på skulderen når en artikkel jeg hadde skrevet sammen med en fremmed var best i klassen. Lukket ørene når de sa at de tross alt kunne se i tekstene at jeg var norsk. Ble halt opp av venner når jeg mistet fotfestet og stupte mot de frådende bølgene.

Jeg lærte verdien av spisse albuer. For det er ikke plass til at alle klatrer samtidig.  Noen må falle fra. Jeg ble ansatt på reklamebyrå og så mitt snitt til å bygge bro over den gapende svarte avgrunnen forute. Allierte meg med dem som sto på toppen og fikk en fot på fast, om noe vaklevoren grunn.

Jeg har latt meg selv bli trukket ned mot dypet, kjent hvor trygt det er å la andre bestemme. Latt mørket omavne meg til jeg holdt på å bli kvalt og overlevelsesinstinktet tvang meg til å kave meg opp til overflaten. Tvang meg til begynne å klatre.

2012 har vært en monsterbølge som har tvunget meg til å klatre. Om ikke for å nå toppen, så i hvert fall for å overleve. Og jeg er så overveldet.